(Dette dokumentet, som er stadfestet av en offentlig notar, har jeg skrevet som en klargjøring og et vitneutsagn som til enhver tid kan bli brukt i retten. Ett navn på dette dokumentet gjorde jeg foreløpig uleselig.)

Da jeg var 10 - 11 år gammel, kom min bror, den gangen 14 år gammel, en gang inn i rommet mitt. Han heter N.N.,vi bodde den gangen i Wien 8, Schlösselgasse 19/19. Han begynte å kle av meg, la seg til sengs sammen med meg og tilfredsstilte seg seksuelt på meg. Det hele gjentok seg flere ganger når foreldrene ikke var hjemme, hvorved min bror hver gang forgikk seg mot meg inntil han oppnådde ereksjon.

I tidens løp, ettersom jeg ble mer og mer kjønnsmoden, ble jeg mer og mer redd for å bli gravid. Hver gang var jeg passiv, hadde vemmelse for det og var glad når hendelsen var over. Det var ikke mulig å gjøre motstand, jeg var redd for bråsinnet hans.

Da menstruasjonen etter en slik hendelse var forsinket, fikk jeg panikk og åpnet meg for min mor, den gangen var jeg ca. 16 år gammel. Min mor mente at et barn fra min bror ikke kunne få lov til å bli satt inn i verden og satte meg i badekaret med svært varmt vann og fylte etter med helt varmt vann fra varmtvannsbeholderen for på denne måten å fremkalle en mulig abort. Denne behandlingen voldte meg store problemer med kretsløpet.

Siden hadde jeg store samvittighetsskrupler over kanskje å ha drept et barn. Hun innprentet meg at jeg ikke på noen måte måtte fortelle det til min far. Hun mente han ville slå i hjel N.N. Som barn måtte jeg dessverre se på at min far også brukte vold overfor min mor. Så vidt jeg vet søkte de også psykologisk ekteskapsrådgivning på grunn av stridigheter i ekteskapet.

Min mor innprentet meg at jeg skulle si "Nei" til min bror i fremtiden hvis han igjen skulle forsøke å nærme seg på en utuktig måte. Ved en senere anledning avviste jeg ham, og han lot meg i fred. Etter det hadde jeg samvittighetsskrupler igjen, fordi jeg ikke hadde vært føyelig overfor ham.

På grunn av alle disse hendelsene hadde jeg allerede dengang betydelige lære- og konsentrasjonsvanskeligheter og sterke problemer hva forholdet til mine medmennesker angikk.

Ved opptagelsesprøven for musikkterapiskolen ble det fastslått ved den psykologiske delen at jeg var for labil psykisk sett for denne utdannelsen. Senere fikk jeg hjelp gjennom kontakt med et kristelig trossamfunn, som oppmuntret meg til å søke hjelp i form av en psykoterapeutisk behandling, noe som også virkelig har hjulpet meg.

Wien, 27. 5. 1999

Wiltrud Griess
Dampfmühlg. 3/10
1110 Wien

I enkeltheter vil jeg gjerne tilføye noe til min fars uttalelser:

Familien til dr. Koller møtte meg i sin tid med stor hjertelighet og varme. Når jeg var i forskjellige nødsituasjoner og søkte hjelp, henvendte jeg meg ofte til fru Koller, som i lange telefonsamtaler og med stor tålmodighet og moderlig omsorg hjalp meg. Og dette, enda dr. Koller ble anklaget for Legeforeningen av min far på grunn av sin hjelpsomhet! På grunn av forfølgelsen fra min fars side måtte han til og med forsvare seg overfor Legeforeningens disiplinærråd. Den 21.5.1986 ble dr. Koller frikjent fra de beskyldningene som min far hadde fremsatt mot ham.

I min første begeistring og delvis også på grunn av sykdommen min misforstod jeg i begynnelsen mye hva trossamfunnets lære angår. Min far har imidlertit tydet en helt del utsagn subjektivt, slik at de har en helt annet betydning enn det som opprinnelig var ment.

Ett punkt vil jeg gjerne nevne ekstra, nemlig det som dreier seg om min yrkesutdannelse:

• Horsten 1981: Første forsøk på å bestå opptagelsesprøven for utdannelse til musikkterapeut: Resultat: Strøket i den musikalske delen.
• September 1982: Andre forsøk. Resultat: Den musikalske delen bestått, strøket i den psykologiske delen; begrunnelse /bedømmelse: Psykisk for labil for dette yrket. På dette tidspunktet visste jeg enda ikke om at SV eksisterte. Allerede i denne tiden hade jeg store personlige problemer, bl. a. på grunn av at jeg ikke kom inn på Musikkhøyskolen, og var på leting etter min personlige vei.
• Oktober 1982: Ble kjent med Peter og Evelyn Koller på et norskkurs ved universitetet i Wien
• Mars 1983: Mine foreldre innbyr noen av barna til familien Koller hjem til seg, og min far arrangerer en bedriftsbesiktigelse på sitt arbeidssted (IBM) for Koller-sønnene. Fra mine trosvenners side finnes det også oppriktige forsøk på å komme i en menneskelig kontakt med mine foreldre.
• Juli 1983: Jeg bestemmer meg for å utdanne meg til fysioterapeut og blir også opptatt i skolen.

· Jeg vil henvise til en selvmotsigelse fra min fars side: På side 2/avsats 4 i sin beretning hevder han at jeg etter en meget kort tid var den dårligste eleven i klassen.

· På side 3/avsats 1 hevder han at jeg hadde bestått en del av avslutningsprøvene i den samme skolen med godt resultat. Deretter var jeg gått tilbake til trossamfunnet, og plutselig gikk det dårlig med meg.

Sannheten er:

Etter det første året av mitt fysioterapistudium hadde jeg bestått den 1. mellomprøven. I det følgende året forverret min helsetilstand seg (stadige konfrontasjoner med mine foreldre, søvnforstyrrelser, depresjoner, søvnighet om dagen, slik at jeg måtte få legebehandling.

På grunn av sykdommen og det forsømte lærestoffet kunne jeg ikke avslutte året i hovedfagene. Jeg gikk samme klassen om igjen, og kort før avslutningsprøvene bestemte jeg meg for å vende tilbake til trossamfunnet, etter at jeg i flere år hadde tatt avstand fra "Nordmennene". Jeg tok denne bestemmelsen på tross av all den motstanden som jeg av den grunn ventet meg fra mine foreldre.

Schon vor meiner Begegnung mit den "Smiths Freunden" hatte ich auf Grund meiner Kindheitserlebnisse und psychischen Labilität ständige Lern- und Konzentrationsschwächen. Auch die Abschlussprüfungen zur Physiotherapie schaffte ich aus diesem Grunde nicht, man gab mir von Seiten der Schule jedoch den Rat, in dieser Berufssparte (Sozialberuf) zu bleiben.

Allerede før jeg traff Smiths venner hadde jeg stadig lære - og konsentrasjonsvanskeligheter, på grunn av mine barndomsopplevelser og psykiske labilitet. Derfor klarte jeg heller ikke avslutningsprøvene i fysioterapi. Men fra skolens side rådet man meg til å velge ett eller annet sosialt yrke.

På grunn av en indre trassholdning bestemte jeg meg imidlertid for å arbeide i et kontor, og den første jobben var det mine foreldre som skaffet meg.

Også den påstanden om at jeg skal ha forsøkt å lokke penger ut av min far med alle slags tricks, må jeg tilbakevise på det bestemteste. Den gangen var jeg enda avhengig av mine foreldre hva det økonomiske angår, og i løpet av sykdommen min hadde de sykehusutgifter i et privatsykehus. Men jeg vil understreke at min far alltid var meget storslått med penger og trengte lite eller ingen ting til seg selv.

I en periode hvor jeg gjennom lengre tid hadde trukket meg tilbake fra trossamfunnet, bad jeg ham derfor en gang om et pengebeløp til den vennen jeg hadde i den tiden. Men min fars skepsis, som ble større og større, gjorde at han trodde jeg ville bruke pengene på trossamfunnet. Det holdt meg tilbake fra å be ham om ytterligere økonomisk hjelp.

Tvert imot: Venner i vårt trossamfunn hjalp meg ofte i krisesituasjoner med penger eller med telefon - og presangkort! Når det gjelder leiligheten min, bad jeg mine foreldre tross all skepsis som de hadde, om å få min egen premie-bankbok, for å kunne få bedre råd til å betale for leiligheten. Derfor tok jeg min far med meg til meglerfirmaet for å vise ham at pengene (pluss en kreditt) virkelig gikk til firmaet. Han tok det for å være noe som trossamfunnet hadde satt i scene, og dermed var jeg rådløs. Den gangen bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle be ham om råd eller hjelp i en eller annen situasjon som angår min person.

I den fasen hvor jeg måtte løse meg fra mine foreldre, hadde jeg en del aksjoner som var nokså kaotiske. Min far skyver skylden for alt det jeg gjorde over på trossamfunnet og vår lære og pynter seg med fremmede fjær når det dreier seg om positive handlinger. Jeg har enda aldri hørt eller lest fra ham: Jeg beklager, også jeg har begått feil.

Wien, den 10. 3. 2000

Wiltrud Griess