Artikkel fra tidsskriftet „profil“, nr. 51/52 fra 19.12.1988 (forkortet)

Av Ernst Schmiederer

Ted Patricks største kapital er hans selvbevissthet: „Mine erfaringer og mine vellykkede resultater taler for seg selv. Jeg har en suksessrekord.“

At han stadig vekk blir konfrontert med rettslige anklager, bryr den 57-årige amerikaner seg ikke om. Hovedsakelig blir han anklaget for å „holde personer fast mot deres vilje“ bekjenner han frimodig. Men fordi han ser sitt arbeid som misjon, tar han ikke noe hensyn til denne anklagen. ”Jeg er oftere blitt frikjent fra disse anklagene enn dømt.“

Han selv betegner sin virksomhet som „deprogrammering“. Han forsøker å rette og befri mennesker „hvis ånd er blitt tatt til fange av en sekt.“ Han sier at han deprogrammerer den manipulerte ånden til et offer for en sekt og gir familiene, foreldrene, de barna tilbake, som er blitt leget av ham. I 1979 fortalte Patrick til „playboy“ i et intervju at han til da hadde deprogrammert 1600. Av dem er “færre enn 30 gått tilbake til sekten. De fleste unnslapp før vi hadde mulighet til å gjennomføre hele prosessen i deprogrammeringen og rehabiliteringen med dem“. Hans kall, han selv snakker om et „korstog mot sekter“, er hans yrke til dags dato.

Ål, en rolig kommune i Norge, som teller 5000 sjeler. Stedet ligger tre biltimer fra Oslo. Hvile og ro uten ende. Blide åser. Elgspor bryter gjennom det tynne snøteppet. I ett av trehusene bor Kathrin Köberl fra Graz siden mai siste år, fra juli 1987 gift Kathrin Espegard.

Den 28-årige promoverte medisiner føler at hun har et kall. Som husmor og mor til en baby vil hun være en “god hustru for sin mann”. Det står jo også i „den hellige skrift“ begrunner hun sin bekjennelse, „at en hustru skal være lydig mot sin mann og underordnet. Vi legger vekt på at mannen er familiens, husets hode. Jeg ser at det skaper fred og enhet og en god atmosfære“.

Kathrin Espegard tilhører en urkristelig menighet. Hun og hennes trosfeller blir i Norge kalt „Smiths venner“ – etter grunnleggeren Johan Oskar Smith. Utenfor landet blir trossamfunnet ofte ganske enkelt kalt „nordmennene“. „I det daglige liv vil vi holde oss nøyaktig til Guds Ord“ skisserer den unge kvinnen sine trosprinsipper: „Og i vårt trossamfunn ser man fruktene av det: harmoniske ekteskap, lykkelige barn, lykkelige familier, ingen skilsmisser. Kvinnen har som mor et utfyllt liv hos oss.“

Den 25. april siste år dukket Ted Patrick opp i Kathrin Köberls liv. „Han sa til meg at jeg har djevelen i meg. Slik som Eva også er blitt forført av djevelen, akkurat slik er jeg blitt forført. Jeg er ikke normal, sa han. Jeg er kommet inn i en satanisk gruppe, som behersker meg og vil ta pengene mine.“

Nesten fire dager ble Kathrin Köberl holdt fanget først i sin egen leilighet i Graz, siden i en avsides liggende hytte i det steiriske distriktet Deutschlandsberg. I nesten fire dager prøvde Ted Patrick å deprogrammere henne. I natten til den 29. april kunne hun flykte fra sitt fengsel.

Ted Patricks trusler var særlig grusomme, forteller kvinnen i sitt norske hjem. „Han sa at han ville holde meg fast i ti år. Han sa at jeg aldri mer kom til å se min forlovede igjen.”

Kathrin Espegard har enda angst. “Jeg har politibeskyttelse på vårt bosted“, sier hun. I stua er det installert en alarmknapp. Når hun trykker på den, lyder det et signal på politistasjonen i nærheten. Hvis hun går ut av huset, har hun et funkapparat under pulloveren. “Nå som før er jeg redd for at det kommer folk og vil kidnappe meg.”

En statsadvokat i Graz, Hermann Schnuderl, har avfattet saken i et anklageskriv. „Kathrin Köberl er med vold blitt tvunget til å tåle en såkalt „depgrogrammering“ ved afroamerikaneren og hans ledsager Brenda“.

Kathrins mor Elisabeth, hennes bror Thomas, medisinstudenten Werner Eichholzer og de „to amerikanske statsborgere (som har en egen rettsak i vente)“ holdt henne fanget i hennes leilighet i Körösistrasse nr
. 104 Graz fra 25

. april 1987 til 27. april 1987.

Thomas Köberl og Werner Eichholzer hadde avmontert „håndtakene på vinduene og balkondøra for å forhindre at hun ropte om hjelp“.

Munnen hennes ble lukket med et håndkle, senere med leukoplast. Deretter bandt man henne til en stol og satte radioen på høyt for å overdøve hjelperop. Om kvelde den 27. april brakte man henne bundet på hender og føtter i en personbil til Osterwitz, Deutschlandsberg distrikt, til den såkalte Zachmühle hvor hun ble holdt fanget til det lyktes henne å flykte i natten til 29.april“.

Mot Kathrins vilje fortsatte man „depgrogrammeringsbehandlingen gjennom hele tiden og satte henne ved denne voldelige handlingen gjennom lengre tid i en kvalfull tilstand“.

Tirsdag i denne uken må et bisitterråd (meddommerråd) avgjøre om de anklagede (et ektepar, Michael og Sigrid Czernovsky som bodde i samme hus som Kathrin, deltok også i aksjonen og står derfor også for Graz Fylkesrett) har begått forbrytelsene alvorlige trusler, frihetsberøvelse så vel som forgåelsen kroppslig beskadigelse. „I årevis“ sa moren Elisabeth Köberl i den første forhandlingen, ville hun ad „legal vei“ få sin datter vekk fra hennes tro, fra „nordmennene“.

„Jeg har forsøkt alt. Det har i årevis ikke lykkes meg. Da alt satte seg på spissen, så jeg den siste sjanse i Ted Patrick“.

Ted Patrick begynte sin kamp 1968…. Elisabeth Köberl husket i retten de første gangene hennes datter hadde truffet „nordmennene“. „Min datters øyne hadde forandret seg da hun kom hjem. Dette blikket hadde hun når hun kom hjem fra disse møtene“.

16 år gammel hadde hennes datter Kathrin vært dengang. „Tidligere hadde vi foretatt oss alt i felleskap. Plutselig var ingen ting mer slik det hadde vært. Det var som om hun levde i en annen verden. Hun sa at hun ikke ville bli slik som jeg“. Det som treffer moren så hardt, bekrefter datteren uten videre. I det norske stedet Ål minnes hun sine ungdomsår. Hun søkte virkelig en annen verden. Hennes mors verden var ikke hennes: „Jeg ville et annet liv“.

Hun er oppvokst i Stainach i Steiermark. Foreldrene, faren var yrkesskoledirektør, moren husmor, var riktig nok katolikker, men gikk ikke i kirken til gudstjeneste. Derfor gikk Kathrin ofte i kirken med sin bestemor, „en streng katolikk“.

Foreldrene hadde et dårlig forhold til hverandre. “De snakket sjelden med hverandre. Noen år gikk det slik. Min far måtte spise alene, satt alene ved bordet. De har også slått hverandre, gikk hverandre ørefiker.

De kom ikke godt overens med hverandre“. Slik, sier hun, husker hun sin barndom. 1974 ble foreldrene skilt. Den 15-årige broren Thomas går med faren. Den 14-årige Kathrin blir hos moren.

Kathrin, som gikk på gymnaset i Stainach, bestemte seg i 5. klasse for faget russisk. Dietrich Huemer, hennes russisklærer, imponerte henne. „Han sa noe om troen som jeg kjente meg veldig tiltrukket av. Han sa at han gjør seg møye for å leve et godt familieliv, at han vil leve etter Bibelen, at han vil ta Bibelen alvorlig“.

Det stod i motsetning til livet i den familien hun var vokst opp i, uten å kunne føle seg sikker. Hun – og også andre elever – besøkte russisklæreren hjemme hos ham. Hans familieliv etterlot et varig inntrykk: Frau Huemer fører et oppofrende liv for sin mann og sine seks barn. Kathrin syntes hun så det hun savnet i sin egen familie: „Jeg så at de virkelig holder sammen“. Når Huemer dertil gjentatte ganger snakket om „at man på langt nær er en kristen hvis man bare kaller seg kristen eller katolikk“ var hans elev imponert: „Jeg begynte å lese i Bibelen“. Jo sterkere Kathrin følte seg tiltrukket il sin lærers tro, til hans familieliv, til „nordmennene“, desto mer trakk hun seg tilbake fra moren. Kathrin lever etter Bibelen, slik som „nordmennene“ forstår den. Pauluas, sier hun, har skrevet „at en kvinne skal kle seg sømmelig…“ Fordi det står i et brev fra Paulus at det er naturlig for en kvinne å la håret vokse langt“, lar også Kathrin sitt hår vokse…

Brever fra denne tiden beviser hva „nordmennene“ føler seg kalt til. Russisklærerens familie oppmuntrer henne skriftlig: Gud har kalt deg til å bli hans brud. En søster blant „nordmennene“, Ines Huemer skriver til henne i „at vi er frelst fra fordømmelsen“, at „alle våre synder er tilgitt“ og „at vi blir forvandlet til herrlige mennesker slik som Jesus“.

Etter en del uklarhet – først vil hun arbeide i en bank, deretter studere språk – begynner hun på medisinstudiet. Moren besørger en leilighet hvor hennes barn skal bo sammen.

Kathrin ønsker at også hennes bror Tomas skal bli troende. Bruddet er programmert.

Elisabeth Köberl fører en fortvilet kamp om sin datter. Etter nåværende synspunkt forsterket morens foretagender Kathrins oppfatninger enda mere. „Jeg kjente meg ikke virkelig behersket i vårt trossamfunn, men av min mor“, sier Kathrin. Om søndagene, når hun vil gå til møtene hos „nordmennene“, forsøker moren å holde henne tilbake. Kathrin vil vekk likevel. Moren sperre henne inne i Kathrins egen leilighet. „Brutal og uten hensyn“, sier Kathrin. „Hun har ganske enkelt tatt ut nøkkelen. Av og til ble hun så sint at hun slo meg brutalt. Det var ikke bare ørefiker, men riktige slag”.

Elisabeth Köberl vil ha datteren sin igjen. Fordi hun ikke klarer det selv, ber hun først bekjente, deretter prominente katolikker, til slutt også psykologer om å snakke med Kathrin.

Enda Kathrin visste at hennes mor ville redde henne fra “nordmennene”, fra hennes “venner”, gikk hun flere ganger med på disse samtalene. Hun argumenterte og forsvarte sin tro overfor katolske prester. Ved resultatene av disse bedømmelsene følte moren seg stadig mer bekreftet i sin angst for sin datter. Ted Patrick var hennes siste håp: „Denne mann“, sa hun for retten, „er folkehelt nummer én fordi han kan hjelpe“.

Deprogrammering. Mens hun leter etter help, støter Elisabeth Köberl på den omstridte psykoteknikk som heter „deprogrammering“.

Deprogrammererens teori går ut på at den menneskelige bevissthet ved indøktrinasjon kan spilles inn, bli programmert, som et lydbånd. Personligheten blir ved det dekket over av programmet. Ted Patrick tror at man kan utslette dette innspilte programmet som man er blitt påtvunget, ved overbevisningsarbeid, ved å stille „utfordrende spørsmål“. Den personen som på denne måten er blitt deprogrammert, begynner å tenke selvstendig igjen.

Metoden er selvsagt høyst omstridt og blir til og med avslått som en „stor forgåelse mot menneskets frihet og verdighet“ av referentene for sekter både fra den katolske og den evangeliske kirke.

Elisabeth Köberl er i sin fortvilelse likevel overbevist om “at det uten tvil er mulig å deprogrammere min datter ved befriende samtaler“. I Linz treffer hun en lidelsesfelle, som gjør henne oppmerksom på Patrick og hans arbeide.

Den 14. april 1987 overfører fru Köberl 8000 US-Dollar (den gangen 102.000 schilling) til Ted Patrick: San Diego. På overføringeskjemaet står det at summen er „Honorar for behandlingsutgifter“.

Den 24. april ankommer Patrick og hans ledsager Brenda, en kvinne som han sier er deprogrammert av ham selv, i Wien-Schwechat. Fru Köberl bringer de to til Graz. Den neste dag, en lørdag, „dukket så disse menneskene opp“, minnes Kathrin: „De ringte på og kom inn som besøkende: en afroamerikaner denne Patrick, altså, en kvinne og dessuten medisinstudenten.

De satte seg i stua og begynte å samtale med meg. Jeg tenkte helt harmløst at de besøker min mor eller min bror. Det var bare så merkelig at denne amerikaneren med en gang begynte å snakke om troen.

Felles middag: „Plutselig sier han at han nå vil bli et år i leiligheten, fordi han vil vinne meg tilbake, så å si som et normalt menneske“. Kathrin får panikk og vil ut av leiligheten. Ytterdøra er låst.

Han betegnet henne som „unormal, forført, hypnotisert“. Hun forsøkte å svare ham med sin overbevisning. Moren sier i retten: “Hun ble meget opphisset og skrek høyt, det var et tegn på at han hadde nådd henne emosjonelt. Ted Patrick sa at det er slik.” I natten til den 29. april – i mellomtiden hadde man bun